Kategoriarkiv: Fakta og bakgrunn

Fakta vi samler og vil dele med andre

Litteraturfest på Røros

Jan Erik fikk sine første noveller på trykk i 1972

Jan Erik fikk sine første noveller på trykk i 1972

Fredag 2. oktober vil Jan Erik delta på Litteraturfesten på Røros for å snakke om sitt forfatterskap. Dette skjer i et samarbeid mellom Pressemuseet Fjeld-Ljoms Venneforening og arrangøren av litteraturfesten, Røros Litteraturlag.

Innslaget til Pressemusets venneforening er tredelt. Ola Jonsmoen vil snakke om sitt eget forfatterskap. Jon Høsøien snakker om Johan Falkberget. Og de tre innslagene kommer under felles tittel: Fjeld-Ljom som arnested for lokale forfattere.

Johan Falkberget hadde sine første fortellinger på trykk nettopp i Fjeld-Ljom. Ola Jonsmoen, skolemann og forfatter bosatt på Auma, har også hatt en rekke fortellinger og petiter på trykk i Fjell-Ljom, gjerne illustrert av hustruen Unni-Lise Jonsmoen.

Jan Erik arbeidet som journalist i Fjell-Ljom fra 1973. Han hadde da alt hatt flere noveller på trykk i bladet Western. Journalistikken ble levebrød i mange år, og sirkelen er nå på sett og vis sluttet i og med utgivelsen av romanserien Rosemalt som Jan Erik skriver sammen med Annikki Torgersen. Serien henter sin handling fra det distriktet som var Fjell-Ljoms nedslagsområde mens Jan Erik jobbet i avisa.

Program for litteraturfesten: www.litteraturfest.no

Venneforeningens hjemmeside: www.fjeld-ljom.no

 

Klar vinner av surpølse-testen!

Surpølsa fra Røroskjøtt (t.h.) har en mer forseggjort innpakning, og varedeklarasjonen tilsier et mer kjøttfullt produkt.

Surpølsa fra Røroskjøtt (t.h.) har en mer forseggjort innpakning, og varedeklarasjonen tilsier et mer kjøttfullt produkt.

Kortreist tradisjonsmat er populært, ikke minst i Røros-distriktet. Dette er mat som vi skriver om i Rosemalt. Mange tradisjonelle retter selges i stadig flere forretninger og har også begynt å finne veien til andre deler av landet. Konkurranse er det også blitt, flere produsenter lager de samme produktene. Det gjorde at vi fant det interessant å teste to produkter opp mot hverandre. Og det ble en klar seier til Røroskjøtt over Stensaas pølsemakeri i vår uhøytidelige surpølsetest.

Surpølse er en konserveringsmetode med lange tradisjoner. Det var også hverdagsmat som ble brukt til å drøye kostholdet, den tiden man slaktet hjemme på gårdene og ikke noe av dyret gikk til spille.

I panna blir pølsa fra Røroskjøtt mørkere, og den sprekker ikke så lett som den fra Stensaas.

I panna blir pølsa fra Røroskjøtt mørkere, og den sprekker ikke så lett som den fra Stensaas.

Det brukes kjøtt både av storfe og sau til surpølse, gjerne innmat og kjøtt fra hodet. Dette blandes med fett og byggryn for å drøye kjøttet. Så gjennomgår pølsene en syrningsprosess, jeg kan selv huske at vi hadde surpølse hengende i ringer over vedovnen hjemme i kjøkkenet der jeg vokste opp. Prosessen gjør at pølsa holder seg i månedsvis når den siden henges kaldt på stabburet.

Surpølse serveres rykende varm, på varme tallerkener, med potet, kålrot og tyttebær. En dram til å skylle ned fettet med, var nok vanlig også i gamle dager. For enkelte kan nok pølser laget av hodekjøtt, innmat, fett og gryn virke til dels barbarisk. Men for oss som liker dette, så er det høytid å duke til et bord med servering av surpølse.

Oppskriften på surpølse kan variere, og fantes nok i sin tid i nesten like mange varianter som det var gardkjerringer som laget det. Så noen direkte fasit på det finnes ikke.
I våre dager kan det leses på deklarasjon, hva det er man kjøper i butikken.

Surpølsa fra Stensaas inneholder hodekjøtt av storfe (28%), innmat av sau (28%) og 37% fett. Den gir 442 kcal på 100 gram. Surpølse er altså ikke noe man spiser når man er på slankekur.

Surpølsa fra Rørosmat er riktig nok litt magrere, 300 kcal. Den er mer kjøttrik, det er faktisk brukt 103 gram kjøtt på 100 g ferdig vare. Forklaringen på dette er et vekten taper seg når pølsa tørker, og også her er det tilsatt byggryn.

Så mye for teorien. Det viktigste er nå tross alt smaken.

Tid for å smake!

Tid for å smake!

Allerede når de to pølsene ligger ved siden av hverandre i den samme pannen, skjønner vi at Rørosmat har et produkt av bedre kvalitet. Skinnet er tykkere og holder tett når fettet i pølsa begynner å boble. Pølsa fra Stensaas sprekker lettere. Den krever med andre ord mye mer nennsom behandling for å komme bokstavelig talt helskinnet gjennom oppvarmingen. Det er ikke sagt noe om skinnet på deklarasjonen, men skinnet på pølsa fra Rørosmat kan minne om naturtarm, som er det beste til dette produktet.
Det ferdige tilberedte produktet er mer delikat fra Rørosmat, mørkere i fargen enn den mer bleke pølsa fra Stensaas. Og når vi smaker og sammenligner, er det ikke lenger rom for noen tvil. Pølsa fra Rørosmat har det riktige crispy skinnet, den er bedre krydret, har finere konsistens og ikke minst en mer distinkt kjøttsmak.

Pølsa fra Stensaas blir blek, smakløs og med et mer plastikklignende skinn til sammenligning. Isolert sett er det ingen usmak på pølsa fra Stensaas, og uten noe å sammenligne med ville vi sagt at den var god. Pølsa fra Rørosmat er bare så mye bedre.

Så synes det kanskje på prisen også da? Nei, tvert imot. Kiloprisen fra Stensaas er 276 kr, tilsvarende fra Rørosmat er 179 kr. (Handlet på Domus på Tynset 1. august 2015).

Klarere testvinner har vi knapt sett. Her må det skjerpings til, Stensaas!

Avishistorie fra Røros

Jan Erik er sammen med kollega Steinar Bendiksvoll engasjert av Venneforeningen til Pressemuseet Fjeld-Ljom på Røros. Sammen skal de lage videodokumentasjon av minner fra avisen der Jan Erik var siste journalist i de gamle lokalene som nå er museum.

Flere av videoklippene ligger alt ute, og en oversikt finnes her.

Her er opptaket der Jan Erik forteller om kamerautstyret han brukte som journalist på 1970-tallet:

17. mai da og nå

Vi skriver mye om vær og vind i Østerdalen i serien vår. Kanskje noen føler at vi overdriver hvor Os Øvre, Øvergård, Gamle Bilderkaldt det kan være der, sommer som vinter?

Dette bildet er fra Jan Erik sin barndom, i Os i Østerdalen, fotografert på 17. mai, og som bildet viser så er det kommet dugelig med nysnø til nasjonaldagen.

Det samme gjorde det faktisk også i år.

Men verken den gang eller i år la det noen alvorlig demper på feiringen eller nasjonalfølelsen.

På bildet: Vigdis og Jan Erik Øvergård. Foto fra tidlig 60-tall.

Martna på Røros

I bok 12 av Rosemalt, Gaupli, bringer handlingen oss til Røros, i slutten av februar, under den tradisjonelle Rørosmartnan. Dette er en handelstradisjon som går langt tilbake på 1800-tallet, og som er svært levende den dag i dag, selv om innholdet nok har endret seg noe siden den tiden vi skriver om.

roeraas_kirkeMartnan har vært viktig, ikke bare for de som bor i Røros, men også for landkommunene rundt, og martnan har alltid trukket til seg langveisfarende handelsfolk, både fra Norge og Sverige.

Tradisjonen har fått et oppsving de siste par tiårene, og er de siste årene besøkt av ca 80.000 mennesker under de hektiske martnasdagene. Det sier seg selv at det bidrar til å sette Bergstaden på hodet i noen dager, i en kommune med ca 5.500 fastboende.

Martnan begynner alltid tredje tirsdag i februar, og er en scene for alskens handelsvirksomhet, dans og moro.

Les mer om martnan på nettsidene: www.rorosmartnan.no