Mange av de norske malerne, også kvinnene, dro til kunstmetropolen Paris for å studere, hvor de tildels hadde langvarige opphold. Det var gode undervisningsforhold, med gode skoler og veiledere, men det var dyrt å leve i verdensbyen. Asta Nørregaard, Kitty Kielland og Harriet Backer kom dit i 1878-79, og bodde der i en årrekke. Den vanskelige økonomien var et stadig problem. Harriet fikk statens stipend noen ganger, Asta noen mindre legatmidler, mens Kitty greide seg selv.
Møtet med den franske realismen fikk stor betydning for alle tre, skjønt på forskjellige vis. Sentralt sto den såkalte Salonen, statens årlige kunstutstilling. De tre malerinnene opplevde flere ganger å få bilder antatt der.
Parisersalongen eller bare Salongen, på fransk Salon de Paris, var en årlig utstilling i Paris som skulle vise det nyeste innen samtidskunsten. I perioden fra 1784 til 1890 ble den arrangert hvert eller hvert annet år og var da den viktigste faste kunstbegivenheten i verden.
Utover på 1800-tallet ble Salongen mer og mer forbundet med en konservativ og akademisk smak, og ble kritisert av stadig flere kunstnere. Både de franske realistene og impresjonistene opplevde å bli refusert av juryen gjentatte ganger, noe som førte til at en gruppe kunstnere brøt ut og arrangerte sin egen utstilling, de refusertes (Salon des Refusés) i 1863. Kunstnere som Edouard Manet og Paul Cézanne viste bilder på De refusertes salong, som ble arrangert også i 1874, 1875 og 1886. Man regner De refusertes salong som den europeiske avantgardens fødsel.