Flertallet av de mange turistene som besøker Cape Town, finner man igjen i aksen mellom Waterfront, med sine butikker og restauranter i havneområdet og Table Mountain, det høye og spesielle fjellet som ligger som en rygg mellom byen og innlandet.

Da vi ble invitert med utenfor denne allfarveien, til noen av fattigområdene, de såkalte townships, som ligger utenfor selve sentrum, var vi litt redde for å bli sett skrått på som rike hvite som kom der for å ta bilder av fattigdommen. Det skulle vise seg å være en ubegrunnet frykt.

Fattigdommen er fortsatt åpenbar i disse områdene, hvor man kan kjøre kilometer på kilometer der gatene kranses av skur bygd i bølgeblikk og hva man ellers kan raske sammen av materialer. Strømkablene henger som villfaren spagetti over de skjeve byggverkene. Hensatte bilvrak, magre hunder. Apatiske mennesker som vitner om den høye arbeidsledigheten.

Mange av disse områdene ble til da de hvite ville ha de sentrale delene av byen for seg selv. Det ble laget ghettoer for de fargete, asiater, de som var av blandingsrase og som ellers ikke passet inn i myndighetenes rasepolitikk. Disse ghettoene var hakket bedre enn bølgeblikkbydelene man finner lengre ut. De innfødte sorte, de opprinnelige afrikanerne, som utgjør rundt halvparten av byens befolkning, ble plassert lengst ute. Det var også i disse Townships at protestene vokste seg sterke og til slutt gjorde at de hvite måtte gi fra seg makten på nittitallet, etter en lang og til dels blodig kamp.

Tjue år seinere er forholdene mye bedre i disse områdene, selv om det kan være vanskelig å fatte for oss som kommer fra Norge. Men vi får høre historien. Nå har de strøm, det er et slags system på kloakk og renovasjon, det finnes kollektivtransport, og det bygges hele tiden nye hus som skal sørge for at levestandarden bedres.

Og blant alle tusener på tusener som bor i disse områdene, finner man ildsjelene, de som nekter å gi opp selv om oppgavene de har gitt seg selv synes formidable.

Vi møter en kvinne som har valgt å åpne huset sitt for de aller yngste barna i området. Plassen er ikke stor, lek slik vi kjenner fra våre barnehager, er ikke å tenke på. Barnehagen blir drevet uten offentlig støtte. Og kvinnen som driver den har selv adoptert en hel liten barneflokk som ble satt igjen hos henne, foreldrene oppga falskt navn og var siden ikke å finne.

En annen ildsjel, også det en godt voksen kvinne, holder et par dager i uken eldresenter, der de gamle får komme sammen og prate og synge. De møter oss med nysgjerrighet og vil at også vi skal synge for dem, på vårt morsmål. De møter oss med smil og åpenhet og glede, til tross for vår hvite hudfarge, til tross for at de må ha blitt hundset og undertrykt av slike som ligner på oss, i tiår etter tiår.

Ved en skole får vi hilse på en ung mann. Sammen med elvene driver han en liten økologisk hage, samtidig som de forsøker å spre kunnskaper om hvordan folk kan dyrke sine egne grønnsaker. Klimaet skulle gi gode muligheter, men tilgangen på land og fruktbar jord kan være utfordringen. Han smiler og forklarer og mener det er håp for generasjonene som kommer.

Et annet sted, kvinner som sitter i et rom og lager små smykker av perler. Kvinner rammet av HIV/AIDS som fortsatt er en av de største utfordringene i Sør-Afrika. Nå tjener kvinnene sine egne penger, heller ikke her har de noe offentlig støtte.

Også her møtes vi av smil og åpenhet. Ved inngangen en gruppe små barn, nysgjerrige og lekne. Tilsynelatende lite preget av det som vi ved første øyekast trodde var et trøstesløst liv under kummerlige forhold.

Nå vet vi at sannheten er mer nyansert enn som så.