Livet med mor på setra

Emma Øvergård med barna Vigdis og Jan Erik. Bjellekua Vennlig står foran til venstre. Foto: Ola Øvergård.

Emma Øvergård med barna Vigdis og Jan Erik. Bjellekua Vennlig står foran til venstre. Foto: Ola Øvergård.

De første minnene Jan Erik har fra setra, er fra tidlig på 60-tallet, da han var der gjennom mye av sommeren sammen med mor og søster.

Setra ligger en mils vei fra hjemgården Øver, i Galådalen, vest for Røros.

Seterflyttingen foregikk til fots med buskapen. Det var både kuer og geiter, og barna gikk bak og jaget på.

Bjellekua het for Vennlig. Og da den ble tilårskommen og forsvant til slakteriet, overtok en yngre utgave, kalv etter første Vennlig, både kubjella og navnet.

Vår kubjelle hadde en egen klang som skilte seg fra alle de andre bjellene man kunne høre i setertraktene. Det var bare to buskaper med kyr der, men mange sauer og av og til kunne det også komme hester som var sluppet til skogs.

Som barn skjønte man det ikke den gangen, men har tenkt på det siden, at det var en krevende tilværelse Jan Eriks mor ble kastet inn i som ganske ung. Hun var ennå ikke fylt atten da Jan Erik ble født, og da hun var tjueen hadde hun to små barn.

Hun hadde litt hjelp på setra mens barna var små, men siden så var hun der alene med ansvar for to barn og buskapen. Alene gjennom det meste av uka.

Setra i Galådalen tidlig 60-tall. Legg merke til det umalte påbygget i tverrenden av fjøset. Det rommet bensinmotoren til det første melkeanlegget. Foto: Ola Øvergård

Setra i Galådalen tidlig 60-tall. Legg merke til det umalte påbygget i tverrenden av fjøset. Det rommet bensinmotoren til det første melkeanlegget. Foto: Ola Øvergård

Det var bilvei helt fram til setra, men bilene var sjeldne den gangen, og det skjedde ikke så ofte at stillheten ble brutt av motordur. Det er et av de mange, i dag litt underlige minnene, som sitter igjen fra den første tiden på setra. Stillheten som ble brutt av lyden av en bil som vi kunne høre komme på lang avstand. Det skjedde så sjelden, og var forbundet med spenning hver gang. Et par ganger i uka kom melkebilen for å hente fulle melkespann som skulle til meieriet. Ekstra spennende var det om det kom andre biler. Var det oss de skulle besøk? Eller var det nabosetra som fikk besøk?

På helgene gikk vi alltid og lyttet etter lyden av bil mens vi ventet på at far skulle komme etter ei lang arbeidsuke nede i bygda.

Emma Øvergård

Emma Øvergård på setervollen i Galådalen. Foto: Mina Sofie Øvergård

Hva tenkte mor Emma om ensomheten, ansvaret? Hvordan var det å være på setra alene med to små barn, en stor buskap, uten verken strøm eller telefon? I ettertid kan man tenke på at det må ha vært en bratt læringskurve for en ung kvinne. I en alder av knapt tjue år hadde mor Emma alt et ansvar på setra som det kan være vanskelig å fatte i dag.

Jan Eriks søster, Vigdis Øvergård, driver gården i dag, setra er blitt som en hytte å regne. Det er ingen kyr eller geiter her, men fortsatt beiter det sauer i setertraktene.

Emma Øvergård døde i 2009, etter et langt arbeidsliv og en alt for kort pensjonisttilværelse.