Folketro & tradisjoner

GravbergetTroen på krefter som bor i naturen og som man ikke kan se, men som likevel viser et slags menneskelig trekk, har stått sterkt nord i Østerdalen, slik den også har gjort mange andre steder i landet.

Helt opp til vår tid var det god skikk å stå på god fot med de underjordiske. Blant de som passet på seterhusene på vinteren, som så til at husdyrene ikke ble syke. Om man bare tok dette småfolket på alvor, og innrettet seg slik at man levde på god fot med dem, skulle man se det gjerne gikk bra.

Slår man ut en bøtte med vann på setervollen, skal man huske å varsle først, «Husj med dokk», slik at de som bor der får trukket seg unna før vannet kommer.

Troen på dette var nok vel så sterk som noen religion, for mange,

Nystuvollen er den innersta setra i Såttåhaugen, like ved grensa til Forollhogna nasjonalpark.

Hvem vet hva som bor i skyggene?

Kanskje var det enklere å forholde seg til krefter som bodde i husene og naturen, det man kunne se for seg (selv om man ikke så de underjordiske), enn å tro på et vagere gudsbilde i en himmel man hadde vondt for å vite hvor var?

Naturen var alle steds nærværende. Uvær kunne få skogen og husene til å leve. Det knaket i tømmerveggene og ulte rundt hushjørnene. Det var lett å tro at slikt ikke kom ut av ingenting.

Troen på det overnaturlig fikk etter hvert et praktisk preg, paret med kristne tradisjoner og ritualer. Man døpte barna og giftet seg i kirken.

Nisser med grøt. Kilde: Tynset.kommune.

Nisser med grøt. Kilde: Tynset.kommune.

Men like fullt ble det satt ut grøt til nissen på låven hver jul. En tradisjon som enkelte barn lærer den dag i dag.

Man kan jo aldri vite, for sikkert.