Vi kan blant andre takke J.C. Dahl for etableringen av de første kunstforeningene her i landet. I 1820-årene befant kunstneren seg i Dresden som akademiprofessor, og i Tyskland så J.C. Dahl en oppblomstring av kunstforeninger.
Norge var et samfunn preget av materiell vekst, og faren var, slik J.C. Dahl så det, en vekst som gikk på bekostning av estetiske verdier. Den dalende kunstinteressen var allerede påfallende, og nettopp dette var en avgjørende faktor for opprettelsen av landets første kunstforeninger; Christiania Kunstforening i 1836 og Bergens Kunstforening i 1838.
Etter tysk mønster ble det stiftet private kunstforeninger i Norges største byer fra 1830-årene og fremover. Foreningene ble avgjørende for kunstnernes muligheter til å få vist og solgt sine bilder til et bredere publikum. Slik var de ikke lenger bare avhengig av å få private bestillinger eller arrangere visninger på egenhånd. Med den voksende middelklassen hadde det vokst frem et nytt marked for kunst. Malerier var ikke lenger forbeholdt den tradisjonelle overklassen. Det nye markedet førte til at antall kunstnere økte. Nå åpnet det seg en mulighet også for kvinner til å skaffe seg et selvstendig yrke som profesjonell kunstner.
Kunstforeningene ble dannet med formål ’å vekke sans og kjærlighet for den bildende kunst, og arbeide til fremme av innenlandsk kunst”. Medlemmene betalte kontingent, utstillinger ble holdt og medlemslotteri avholdt. Foreningene skulle være åpne for alle som måtte ønske medlemskap.