Ferdes man i utmarka i Nord-Østerdal nå i våre dager, og er så gammel at man har husk noen tiår tilbake, er forskjellen stor. Småbjørka, eineren og vieren har overtatt mange steder, slik at det er blitt praktisk talt uframkommelig for både folk og fe. Men det finnes steder hvor man kan oppleve det slik som det var den gang for over hundre år siden.
Såttåhaugen Grunneierlag har laget en kultursti som tar vare på restene av slåttehistorien. Stien finnes innerst i Vangrøftdalen, nesten framme ved parkeringsplassen som mange bruker når de skal gå inn i Forollhogna nasjonalpark.
Stien er en tur på rundt sju kilometer, i lett terreng og går i en runde på begge sider av dalføret, der elva Snudda renner i bunn av dalen.
På runden kan man treffe på ulike beitedyr, både kuer og sauer. Men dyrene er nok vesentlig færre i antall enn de var i gamle dager, da mange flere av setrene var i bruk. Er man heldig kan man også se ville dyr, elg finnes det mye av på disse trakter.
Grunneierne har ryddet flere slåtteng, slik at man kan se hvordan kulturlandskapet var der de gamle kom med ljå og rive utpå sommeren for å høste graset som ble tørket og lagt i løer for så å bli hentet med hest og slede på vinteren.
Det finnes også ei slåttebu som er satt opp igjen, i Nørstenget, som viser hvilke forhold de ble innkvartert under de som lå her i gamle dager for å berge slåtten fra utmarka.
Det var regler for beitingen den tida, slik at beitedyrene ikke skulle ta til seg av utmarkslåtten før det som skulle brukes til vinteren var berget inn i løene.
For å utnytte utmarka best mulig var det også vanlig med to setre til hver gård, noen steder til og med tre. Dyra ble flyttet rundt, slik at utmarka og beitet ble utnyttet fullt ut – til høstmørket og vinteren kom og tvang både buskap og folk hjem til gården.
Se også siden om hopløa.