På enkelte større slåtteng ble det satt opp doble løer, slik at det skulle bli plass til alt høyet. Løene ble tømret av bjørk og fikk torvtak. Det skulle være gliper i veggene, slik at det kom luft til og høyet tørket og ikke råtnet.
Ei hopløe er to løer som er står «i hop», det vil si tett sammen, med et tak i mellom. Løa på bildet, som man kan se om man går kulturstien i Såttåhaugen i Os i Østerdalen, ble restaurert på 1990-tallet, to mann arbeidet på løa i en måned.
Amund Spangen forteller i boka «Seterliv og byggeskikk» at det på midten av 1940-tallet var avmerket 117 slåtter i østlige deler av Os kommune. På 1980-talllet ble det foretatt registrering av den gamle bebyggelsen som hadde tilknytning til utmarkslåtten, og denne registreringen omfattet 38 slåttebuer og 99 utløer. Mye av denne bebyggelsen er forsvunnet de seinere årene, og utmarkslåttene er for det aller meste grodd igjen.
Slåttengene ligger for en stor del langt fra gårdene, slik at de som gjorde slåtten måtte utstyre seg med niste og bo i utmarka. Enkelte kunne ligge på slik slått gjennom store deler av sommeren. De arbeidet ofte i lag sammen, to-tre slåttekarer med ljå som gikk foran og ei rakstekulle gikk etter med riva.
Rakstekulla hadde nok også med seg garn og strikksaker, slik at fingrene ikke ble uvirksomme om det ble stunder til overs.
Graset ble tørket og samlet i høyløene, der det lå til det ble stødig sledeføre rundt juletider, slik at høyet kunne kjøres hjem til gården.
De siste par tiårene har eineren, vieren og småbjørka vokst til slik at kulturlandskapet har endret karakter. Beitedyrene er ikke lenger mange nok til å holde denne tilveksten nede, slik de gjorde tidligere.
Ved Norsk Institutt for Skog og Landskap forskes og kartlegges det på det som skjer av endringer i kulturlandskapet. Les mer på Skog og Landskap sine nettsider.