Bygda, gårdene og fjellet

Utsikt fra Gråhøgda mot Osgarden, Os kirke og videre vestover.

Utsikt fra Gråhøgda mot Osgarden, Os kirke og videre vestover.

Fagre bygd ved fjellelvos,
øvst i Glåmadalen.
Ligg du der og drøymer, Os –
innpå Dovresalen.
Hummelfjellet – digre trollet,
høgt og bratt og knuvlet, kollet.
Lager stundom skuggeskjol,
stenger ute vintersol.

Logn i livde fjelldalsøkk,
grøn i elvehallet.
Furuli så duld og døkk –
slik vi såg deg, alle.
Men du tok oss støtt i fanget,
oss og våre suter mange.

Når vi trøytt frå utferdskos,
kom til heimen vår i Os!

Dette er de to første versene fra Os-sangen, bygdesang for Os i Østerdalen, der Jan Erik vokste opp.

Os er et av de stedene nord i Østerdalen hvor avstanden mellom dalen, gårdene i lia og fjellet er kort. Enten du ferdes til fots på sommeren eller på ski om vinteren, tar det ikke lang tid å gå fra bebyggelsen gjennom den stadig mer glisne skogen og opp på de flate viddene over skoggrensen.

De som flyttet hit og bosatte seg, for mange generasjoner siden, fant sitt utkomme mellom dalen og fjellet. De første som kom tok de solvendte liene. Men de tok også utmarka, slåtteretter og setertufter i sidedalene både mot øst og mot vest.

Kanskje ville mye vært annerledes om ikke det var blitt funnet malm på Rørosvidda.

Gruvedrifta førte med seg et umettelig behov for trevirke. Furuskogen sto høyere enn den gjør i dag. Den ble hogget ned og kjørt til smeltehyttene og gruvene, Tømmerdriften og kjøringen for bergverkene ga folk i bygdene arbeid og utkomme. Men det endret også kulturlandskapet på en slik måte at vi i dag har vanskelig for å forestille oss hvordan det så ut før gruvedriften kom.

Da skogen ble hogd ned, hardnet klimaet, løsmassene i skogbunnen blåste vekk og furua fikk ikke fotfeste for gjenvekst like høyt som før. Løvskogen, bjørk og kratt, overtok, men ble i mange år holdt nede av beitedyra. Da de forsvant, utpå siste århundre, grodde utmarka igjen, slik at det mange steder hvor det før gikk beitedyr nå er så tettvokst av småskog og kratt at det er uframkommelig.

Hver generasjon har satt sine spor. Felles for alle var nok at de grep de muligheter som fantes til  å sikre seg og sine et utkomme. Forandringer skjer langsomt i fjelbygdene, men i et historisk perspektiv har de sannelig vært dramatiske nok.

Slik er også nordøsterdølen. Saktmodig, spontan først når han får tenkt seg om.